7. Hvilke kilder til CO₂ er relevant fremover?

CO₂ kan produseres av fossile kilder (hydrokarboner eller karbonholdige mineraler), fra biomasse, eller fra luft / atmosfæren. Det kan være ulike syn med hensyn til hvilken CO₂-kilde som bør benyttes i CCU-sammenheng. Nedenfor gir vi noen betraktninger gitt fra ulike ståsteder. Poenget med dette avsnittet er å tydeliggjøre at begrunnelsen en kan ha for å støtte CCU påvirker hvilken kilde til CO₂ som ansees relevant.

I et naturvitenskapelig perspektiv, vil utslipp av CO₂ ha samme effekt på klima uavhengig av om den kommer fra en fossil / geologisk kilde, fra biomasse eller om CO₂ er fanget fra atmosfæren for så å slippes ut igjen. En aktivitet som slipper ut fossil CO₂, men som kompenserer utslippet med negative utslipp (f.eks. DACCS) vil derfor kunne forstås som klimanøytral.

I et geologisk perspektiv med fokus på de korte og lange karbonkretsløpene, vil det være verre å slippe ut fossil CO₂ hvor kretsløpet regnes i millioner av år – vs å slippe ut CO₂ fra forbrenning av biomasse hvor kretsløpet er på måneder eller tiår. Problemet oppstår når det slippes ut fossil CO₂ i et tempo som er raskere enn det biologiske systemet klarer å fange opp, og at konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren dermed øker.

I et regulatorisk perspektiv kan det være stor forskjell med hensyn til hvor CO₂ kommer fra[6]. I Europa er CO₂ håndtert under ulike regimer (ETS, ikke-ETS og LULUCF) som innebærer ulikheter med hensyn til hvilke aktører i verdikjeden som blir eksponert for en CO₂-pris, og ulik pris på utslippene. For eksempel vil karbonnegative utslipp ved hjelp av DACCS være regulert og priset forskjellig fra utslippsreduksjoner hvor CO₂ fanges og lagres fra fossile kilder innenfor kvotesystemet, selv om klimaeffekten kan være lik.

I et økonomisk perspektiv vil det være best å begynne med de CO₂ kildene som har lavest tiltakskostnad. Avgass med høyt CO₂-innhold gir lavere fangstkostnad enn avgass med lav CO2 konsentrasjon, under ellers like forhold og forutsetninger.. Avgass med høy CO2-konsentrasjon kommer typisk fra prosessgass – som produksjon av bioetanol eller hydrogen fra naturgass.

Hvis fokuset er utvikling av teknologier eller løsninger for CCU, vil alle typer CO₂ være aktuelle. Den CO₂ som er tilgjengelig og rimelig vil bli valgt, med mindre en vil studere spesifikke hele CCU-kjeder. Når teknologien en gang i fremtiden tas i bruk, kan en uansett anvende den CO₂ som da er aktuell.

I et omdømmeperspektiv kan ulike bedrifter ha svært ulike vurderinger med hensyn til hvilke CO₂-kilder som ansees mest attraktivt for bruk. Når f.eks. private selskaper har annonsert at de velger å benytte seg av DACCS for å realisere egne klimamål, kan det være basert på en intern rasjonalitet som passer deres strategi, men trenger ikke å være optimalt for samfunnet totalt sett.

Valg av løsning for å dekke behovet vil ikke nødvendigvis alltid bli bestemt ut fra en økonomisk rasjonalitet. F.eks. er det sannsynlig at CCU-sporet med bruk av fornybar energi og CO₂ fra atmosfæren kan oppfattes mer bærekraftig enn fortsatt bruk av fossil energi i kombinasjon med DACCS, som kan oppfattes som «grønnvasking».

Disse ulike perspektivene er ikke alltid forenelige, og valgt kilde til CO₂ vil avhenge av hva en ønsker å oppnå, hvilket tidsperspektiv en legger til grunn, og hvilke forutsetninger en gjør om fremtiden. EU har valgt å satse på egenproduksjon av fornybar energi og bruke elektrolyse og CO₂ fra bio­masse eller DAC til å produsere syntetiske brensler, blant annet for å bli mindre avhengig av importert fossil energi. Norge har andre naturgitte forutsetninger enn de fleste land i EU, og kan derfor ha behov for andre strategier for CCU enn EU, selv om Norge er bundet av de samme regelverkene.