4. Industriell bruk av CO₂ i dag

CO₂ har vært produsert, transportert og forbrukt som en industriell råvare, på lik linje med andre råvarer, i over 100 år. Ifølge IEA brukes om lag 250 mill. tonn CO₂ i dag[3] i ulike industrielle prosesser, hvorav ca. 40 mill. tonn i Europa. De to største anvendelsene av CO₂ på verdens­basis er til produksjon av urea (for blant annet kunstgjødsel­) og til økt oljeutvinning (EOR). Øvrig bruk av CO₂ spenner over en rekke industrielle formål[4] som til behandling av mat, tilsetning i drikkevarer, til drivhus, i kjemiske prosesser, i brannslukningssystemer osv. Det meste av karbonet som benyttes i industrielle sammen­henger i dag slippes ut til atmosfæren ved bruk, men oppholds­tiden i produktet, i hvilken form karbonet har til slutt etc, er likevel avgjørende for å vurdere klimaeffekten av CCU-løsningen. CO₂ brukt til EOR vil innebære langtidslagring av CO₂, gitt at feltene drives og stenges ned på forsvarlig måte[5]. 

Hver enkelt anvendelse av CO₂ stiller spesifikke krav til den CO₂ som benyttes. Noen anvendelser krever trykksatt CO₂ med krav til renhet, mens i andre sammenhenger kan en benytte CO₂-rik røykgass direkte (som i drivhus) uten separasjon og flytendegjøring. Ulike kvalitetskrav har betydning for kostnadene for produksjon og transport av CO₂.

Produksjon av CO₂ i industriell skala skjer i dag på flere måter som for eksempel:

1. CO₂ hentes fra geologiske formasjoner som naturlig inneholder mer eller mindre ren CO₂ og med formål om bruk til økt oljeutvinning (EOR – spesielt brukt i USA).
2. Utskilling av CO₂ som et biprodukt etter produksjon av naturgass fra et CO₂-holdig gassfelt (som fra Sleipner).
3. Fangst av fossil CO₂ som et biprodukt (fra en avgass) etter en industriell prosess (etter forbrenning eller omdanning) av fossil energi (gasskraftverk, hydrogenproduksjon etc) eller en prosessgass etter behandling av et karbonrikt geologisk materiale (som sementproduksjon), eventuelt at en brenner fossil energi med formål om å produsere CO₂ for bruk (som ved forbrenning av naturgass for å få CO₂ til drivhus).
4. Som 3), men hvor kilden er et biogent materiale (som ved ADMs prosjekt i Illinois, USA)

CO₂ til bruk i ulike løsninger omsettes i et marked og transporteres på egnet måte. Produsenter av urea kan være mer enn selvforsynt med CO₂ til sin urea-produksjon, der naturgass benyttes som innsatsfaktor i produksjonsprosessen. Et overskudd av CO₂ fra prosessen kan derfor omsettes i et kommersielt marked for CO₂ til andre formål.

Prisingen av CO₂ i store volumer har til nå vært bestemt i forhandlinger hvor produksjonskostnader, kvalitetskrav, og behandling / transport har vært viktige elementer. Fremover vil prisingen av fysisk CO₂ i større grad påvirkes av kvotemarkedet og markeder for frivillige klimakreditter, samt at tilbudet av CO₂ kan falle etter hvert som økonomien bytter fra fossile til utslippsfrie energikilder. Dette vil gjøre CO₂ brukt til formål med ingen eller begrenset klimaeffekt dyrere. Dette kan illustreres ved å se på et CO₂-lager som en «kunde» som kjøper konsentrert CO₂, og hvor inntekten for selger ved «salg til et lager» er lik kvote­prisen. Med økende kvotepris møter andre mulige kjøpere av CO₂ derfor tøffere konkurranse, noe som over tid vil føre til at de vil se etter alternativer til CO₂. Dette gjelder spesielt i en situasjon med en global, uniform pris på CO₂ uavhengig opprinnelsen av CO₂.