Forord

CO2 har vært produsert, transportert og brukt som råvare i omtrent 100 år. De to største bruksområdene er produksjon av urea til kunstgjødsel og økt oljeutvinning (CO2 -EOR). Et mer dagligdags eksempel er tilsats av CO2 i brus og øl. Industriell bruk av CO2 har så langt ikke vært begrunnet av klimahensyn.
Satsingen på CO2-håndtering har skapt forventninger til bruk av CO2 (CCU) som alternativ til geologisk lagring (CCS). Argumentet er at det må være bedre å gjenbruke den fangede CO2 enn bare å deponere den.
Gassnova har gjennom CLIMIT-Demo programmet støttet utvikling av CCU teknologi under forutsetning at brukt CO2 blir langtidslagret. Siden programmet startet opp i 2005 har det kommet flere søknader om støtte til CCU-prosjekter. Vurderingen av disse søknadene har vært utfordrende og tidkrevende, og et flertall av disse søknadene har fått avslag nettopp fordi de ikke møter kravet om langtidslagring.

Årsaken til at CCU-søknader har vært utfordrende å behandle har blant annet vært

  • Usikkerhet om teknologiens kommersielle potensial
  • Uklare systemgrenser og manglende livsløpsanalyser som sår tvil om den faktiske ytelsen og miljø-/ klimaeffekten av løsningen.
  • Lav teknisk modenhet i søknaden
  • Statsstøtte til utvikling av teknologi og løsninger forutsetter markedssvikt, men vurderingen av de omsøkte CCU-løsningene var at de kunne tilbys i dagens markeder og dermed virke konkurransevridende.
  • Potensialet for klimagassreduksjon ved bruk av løsningen er nærmest neglisjerbar

Ekspertene bak IPCCs sjette arbeidsrapport om «Mitigation of climate change» peker også på at vurdering av CCU-løsninger kan være utfordrende: (fra sidene 11-36 og -37)

  • While the environmental assessment of CCS projects is relatively straight forward, however, this is not the case for CCU technologies. The net GHG mitigation impact of CCU depends on several factors (e.g. the capture rate, the energy requirements, the lifetime of utilization products, the production route that is substituted, and associated room for improvement along the traditional route) and has to be determined by life cycle CO2 or GHG analysis.
  • CCU has been envisioned as part of the “circular economy” but conflicting expectations on CCU and its association or not with CCS leads to different and contested framings. The duration of the CO2 storage in these products varies from days to millennia according to the application, potentially but not necessarily replacing new fossil, biomass or direct air capture feedstocks, before meeting one of several possible fates: permanent burial, decomposition, recycling or combustion, all with differing GHG implications.
  • Partly because of the complexity of the life cycle analysis accounting, the literature on CCU is not always consistent in terms of the net GHG impacts of strategies. […] The results [from various LCA-analysis] depend on what system is being measured, and what the objective is.

Det er grunn til å være nøktern med hensyn til forventningene av hvilken klimaeffekt CCU faktisk kan få, mengden CO2 som kan benyttes og lønn­som­heten som kan forventes. Dette skyldes ikke minst fordi CO2, i motsetning til hydrokarboner, ikke inneholder verdifull energi. CCU som et økonomisk lønnsomt konsept med positiv klimaeffekt er besnærende. Vår vurdering er likevel at konseptet er oversolgt som erstatning for CCS, at den negative effekten en stigende CO2-pris vil ha på interessen for CCU er undervurdert, og at mulighetene CCU kan bidra med i det grønne skiftet er misforstått.

Ambisjonen med dette notatet er å identifisere de gode spørsmålene og gi grunnlag for relevant drøfting, ikke å gi de endelige svarene på CCU som klimatiltak.

Innledning

Hensikten med notatet er å gi en innledende drøfting av grunnleggende forhold som bør vurderes for at bruk av CO2 kan ansees som klimatiltak i en norsk kontekst. Det vises til Gassnovas oppdragsbrev for 2022 hvor det heter at Gassnova skal «kartlegge muligheter og tiltak for tilrettelegging for utnytting av CO2 i industriell produksjon som klimatiltak». Konklusjonene fra notatet vil legges til grunn i Gassnovas videre arbeid med å kartlegge muligheter som kan finnes i Norge samt å identifisere hva som må til for å tilrettelegge for slik bruk av CO2.

Bakgrunnen er at det fremmes mange ulike initiativer nasjonalt som involverer CCU og fordi det pågår regelverksutvikling i EU som vil sette rammer for bruk av CO2 i industriell kontekst.

Spørsmålene som drøftes i notatet er

  • Hva skal til for at CCU kan ansees å ha positiv klimaeffekt?
  • Hvilke anvendelser av CO2 er mest aktuelle?
  • Hvilke kilder til CO2 er aktuelle?
  • Når og hvor lenge er det behov for CCU?
  • Kan bruk av CO2 fra fossile kilder være klimanøytral?    
  • Hva skal til for at CCU blir relevant i Norge?

Arbeidet er gjennomført av «Team Trender og Innovasjon» i Gassnova, og er basert på rapporter fra blant annet IPCC, IEA, ZEP, OECD og andre.

Innramming av arbeidet

I dette notatet har vi lagt til grunn IPCCs definisjon på «CCU» (Carbon Capture and Use)[1]:

CCU is defined as being where carbon (as CO or CO2) is captured from one process and reused for another, reducing emissions from the initial process, but is then potentially but not necessarily released to the atmosphere in following processes.[2]

Vi har likevel i vår sammenheng valgt å begrense CCU til bruk av CO2 og ikke inkludert CO.

Vi har i vårt arbeid i tillegg vektlagt å vurdere om det er begrunnelse for offentlige støtte til CCU, siden industriell bruk av CO2 allerede skjer i dag der det er lønnsomt, uavhengig av eventuell klimaeffekt. Statlig støtte til bruk av CO2 bør derfor begrunnes med at markedssvikt forhindrer positiv klimaeffekt. Dette kan illustreres som vist i figuren under med to akser – «løsningenes modenhet» og «tiltakskostnadene målt per tonn CO2 unngått». Etter vår forståelse kan begrunnelse for statlig støtte til nye CCU-tiltak i hovedsak deles i tre:

  • Støtte til utvikling av teknologi for helt nye CCU-løsninger (venstre side av figuren) som kan bli relevante i et null-utslippssamfunn
  • Bedre rammevilkår for eksisterende anvendelser dersom slik anvendelse har klimaeffekt og dersom disse kan forventes å få økt anvendelse i et null-utslippssamfunn (høyre side)
  • Andre hensyn enn klima – som næringsutvikling, arbeidsplasser, distriktspolitikk etc.

Firkantene i grønt og rødt i figuren over er ytterpunktene med hensyn til relevansen av offentlig støtte.  Den grønne firkanten rommer løsninger hvor teknologiutvikling kan gi stor klimaeffekt i et null-utslippssamfunn, mens den røde firkanten rommer løsninger som kan risikere å bli utkonkurrert eller erstattet av andre løsninger etter hvert som kravet til bærekraft øker og CO2-prisen stiger.

Følgende spørsmål er relevante for å sortere og rangere tiltak innenfor nevnte kategorier:

  • Hva er klimaeffekten av løsningen sett under ett og i et livssyklus-perspektiv?
  • Hvor stort vil et marked kunne bli for produkter som løsningen skaper? (forventet markeds-vekst og -risiko og løsningens robusthet sammenlignet med alternative løsninger.)
  • Når og hvor lenge kan en forvente et slikt marked? (Er dette en løsning for en overgangsfase, eller et produkt for fremtiden?)
  • Hva kreves av innsats for å få løsningen markedsklar? (tid og kost)
  • Hvilke behov og begrunnelse fins for at staten bør støtte en slik løsning?

Dette notatet bidrar med innledende drøftelser på temaer relevant for disse spørsmålene.

Industriell bruk av CO2 i dag

CO2 har vært produsert, transportert og forbrukt som en industriell råvare, på lik linje med andre råvarer, i over 100 år. Ifølge IEA brukes om lag 250 mill. tonn CO2 i dag[3] i ulike industrielle prosesser, hvorav ca. 40 mill. tonn i Europa. De to største anvendelsene av CO2 på verdens­basis er til produksjon av urea (for blant annet kunstgjødsel­) og til økt oljeutvinning (EOR). Øvrig bruk av CO2 spenner over en rekke industrielle formål[4] som til behandling av mat, tilsetning i drikkevarer, til drivhus, i kjemiske prosesser, i brannslukningssystemer osv. Det meste av karbonet som benyttes i industrielle sammen­henger i dag slippes ut til atmosfæren ved bruk, men oppholds­tiden i produktet, i hvilken form karbonet har til slutt etc, er likevel avgjørende for å vurdere klimaeffekten av CCU-løsningen. CO2 brukt til EOR vil innebære langtidslagring av CO2, gitt at feltene drives og stenges ned på forsvarlig måte[5]

Sources: IEA; Analysis based on ETC (2018); IHS Markit (2018); US EPA (2018).

Hver enkelt anvendelse av CO2 stiller spesifikke krav til den CO2 som benyttes. Noen anvendelser krever trykksatt CO2 med krav til renhet, mens i andre sammenhenger kan en benytte CO2-rik røykgass direkte (som i drivhus) uten separasjon og flytendegjøring. Ulike kvalitetskrav har betydning for kostnadene for produksjon og transport av CO2.

Produksjon av CO2 i industriell skala skjer i dag på flere måter som for eksempel:

  1. CO2 hentes fra geologiske formasjoner som naturlig inneholder mer eller mindre ren CO2 og med formål om bruk til økt oljeutvinning (EOR – spesielt brukt i USA).
  2. Utskilling av CO2 som et biprodukt etter produksjon av naturgass fra et CO2-holdig gassfelt (som fra Sleipner).
  3. Fangst av fossil CO2 som et biprodukt (fra en avgass) etter en industriell prosess (etter forbrenning eller omdanning) av fossil energi (gasskraftverk, hydrogenproduksjon etc) eller en prosessgass etter behandling av et karbonrikt geologisk materiale (som sementproduksjon), eventuelt at en brenner fossil energi med formål om å produsere CO2 for bruk (som ved forbrenning av naturgass for å få CO2 til drivhus).
  4. Som 3), men hvor kilden er et biogent materiale (som ved ADMs prosjekt i Illinois, USA)

CO2 til bruk i ulike løsninger omsettes i et marked og transporteres på egnet måte. Produsenter av urea kan være mer enn selvforsynt med CO2 til sin urea-produksjon, der naturgass benyttes som innsatsfaktor i produksjonsprosessen. Et overskudd av CO2 fra prosessen kan derfor omsettes i et kommersielt marked for CO2 til andre formål.

Prisingen av CO2 i store volumer har til nå vært bestemt i forhandlinger hvor produksjonskostnader, kvalitetskrav, og behandling / transport har vært viktige elementer. Fremover vil prisingen av fysisk CO2 i større grad påvirkes av kvotemarkedet og markeder for frivillige klimakreditter, samt at tilbudet av CO2 kan falle etter hvert som økonomien bytter fra fossile til utslippsfrie energikilder. Dette vil gjøre CO2 brukt til formål med ingen eller begrenset klimaeffekt dyrere. Dette kan illustreres ved å se på et CO2-lager som en «kunde» som kjøper konsentrert CO2, og hvor inntekten for selger ved «salg til et lager» er lik kvote­prisen. Med økende kvotepris møter andre mulige kjøpere av CO2 derfor tøffere konkurranse, noe som over tid vil føre til at de vil se etter alternativer til CO2. Dette gjelder spesielt i en situasjon med en global, uniform pris på CO2 uavhengig opprinnelsen av CO2.

Hva skal til for at CCU kan ansees å ha positiv klimaeffekt?

Vurdering av om ulik bruk av CO2 har positiv klimaeffekt er ikke rett frem. I IPCCs sjette hovedrapport om CCU som klimatiltak pekes det på flere forhold som gjør det krevende å vurdere om en konkret bruk av CO2 har klimaeffekt, som for eksempel

  • Det mangler omforent systematikk, datagrunnlag og målemetoder for LCA-analyser (livsløpsanalyser)
  • Omfang av energi som løsningen trenger og CO2-utslippene fra denne energiproduksjonen
  • Hvilke prosesser / innsatsfaktorer som blir erstattet, og hvilke CO2-utslipp som blir eliminert
  • Hvilket forbedringspotensial eksisterende prosesser / teknologi har
  • Hvor lang oppholdstid brukt CO2 vil ha i sluttproduktet, hvor brukt CO2 havner til slutt, i hvilken form og hvilken klimaeffekt det da vil ha
  • Andre mulige utviklingsveier for å løse samme behov i markedet som det produktet eller prosessen som CCU-løsningen skal løse

I tillegg til de mer konkrete analysene for bruk av CO2 sammenliknet med en kjent prosess, peker også IPCC på vesentlige usikkerhetsmomenter som omhandler veivalgene frem til et null-utslipps­samfunn. Dette gjelder blant annet utvikling av alternative produksjonsmåter eller løsninger for det behovet et produkt skal dekke, samt at en kan komme til å oppleve konkurranse med andre kilder til karbon eller bruksområder for karbon som har andre eller flere prioriteringer utover bare klima:

A very large and important uncertainty is the long-term demand for hydrocarbon and alcohol fuels (whether fossil, biomass or DAC based), chemical feedstocks (e.g., methanol and ethylene) and materials, and competition for biomass feedstock with other priorities, including agriculture, biodiversity and other proximate land use needs, as well as need for negative emissions through BECCS. (fra side 11-37)

Samt at IPCC påpeker at CCU kan dekke behov som kan være en overgangsløsning:

There are several potential crucial transitional roles for synthetic hydrocarbons & alcohols […] constructed using fossil, biomass or direct carbon capture (DAC) and CCU […]. They can allow reductions in the GHG intensity of high value legacy transport, industry and real estate that currently runs on fossil fuels but cannot be easily or readily retrofitted. They can be used by existing long lived energy and feedstock infrastructure, transport and storage, which can compensate for seasonal supply fluctuations and contribute to enhancing energy security […]. Finally, they can reduce the GHG intensity of end-uses that are very difficult to run on electricity, hydrogen or ammonia (e.g., long haul aviation). (fra side 11-37)

Det fins flere veier til et null-utslippssamfunn, og det fins mer enn «ett» null-utslipps­samfunn. IPCC har beskrevet syv ‘Illustrative Mitigation Pathways’ som er konsistent med Paris-avtalen. Behovet for CCUS under disse scenarioer varierer fra om lag 0 til 13 Gt CO2 per år i 2050. Dette illustrerer bredden av utfallsrommet fremover, også med hensyn til av behovet for CCU, og som bestemmes av både politiske valg, teknologiutvikling, forbrukeratferd, energipriser mm.

Usikkerheten som beskrevet over relatert til utvikling av nye teknologier og effekten av disse, er stor nok i en «normal» markedssituasjon. I overgangen til et null-utslippssamfunn kan en argumentere for at denne usikkerheten er betydelig større, og gjelder alle løsninger og ikke spesielt CCU. Tydelige svar på hvilke løsninger som vil fungere i fremtiden og hvilke som ikke vil fungere skal vi derfor være forsiktige med.

Vi kan likevel peke på tre økonomiske sektorer der CCU potensialt kan bidra:

  • Energi
  • Mat eller fôr
  • Materialer

I alle disse sektorene er karbon en viktig innsatsfaktor. Bruk av karbon i EU fra det biologiske og det geologiske systemet er på om lag samme nivå 450-550 Mt karbon hver. Karbonet går til produksjon / bruk av mat, energi og materialer. Se vedlegg.

De lyserøde tekstboksene i figuren nedenfor viser noen kritiske utfordringer på vei til et null-utslippssamfunn, utfordringer som CCU kan potensielt kan bidra til å løse.

Hvorpå CCU kan tenkes å gi bidrag som følger:

Ut fra ovenstående antyder vi at bruk av CO2 må sees i et mer systemisk perspektiv med tre formål:

  1. Bruk av CO2 på en måte som erstatter geologisk lagring.
  2. Resirkulering av CO2 for å erstatte produksjon av nye fossile hydrokarboner
    Dvs at en gjenbruker hele eller deler av CO2-molekylet til å produsere «syntetiske» hydrokarboner og dermed reduserer etterspørsel etter mer fossile hydrokarboner.
  3. Resirkulere CO2 for å avlaste det biologiske systemet. Dvs at CCU bidrar til økt produksjon av mat / fôr eller materialer som alternativt må produseres ved å beslaglegge allerede hardt belastede hav- og landområder.

Hvilke anvendelser av CO2 er mest relevant fremover?

I litteraturen grupperes bruk av CO2 hovedsakelig følgende bransje-kategorier

  • Økt oljeutvinning (EOR)
  • Bygningsmaterialer (som betong)
  • Kjemisk industri (som til produksjon av gjødsel, plast mm)
  • Syntetiske drivstoff og brensler (som flybensin)
  • Matproduksjon (som i drivhus)

Bruk av CO2 til produksjon av syntetiske drivstoff og brensel og til dels i kjemisk industri krever store mengder energi. Slik bruk av CO2 må derfor sees i sammen­heng med lokal tilgang til energi og infrastruktur for å håndtere drivstoffet som produseres. Til sammenlikning vil bruk av CO2 i forbindelse med betong-produksjon ikke kreve samme mengde energi, og den CO2 som brukes vil kunne forbli bundet i sluttproduktet mye lengre enn til produksjon av et drivstoff hvor CO2 slippes ut ved forbrenning.

Det er publisert ulike analyser av klimaeffekten av produksjonslinjer hvor en hensyntar kilder til CO2 og energi, prosessen for å produsere produktet, ulike bruksområdet for produktet etc. Utfallsrommet i analysene er brede. I en vitenskapelig artikkel publisert i Nature oppsummerer Hepburn & al potensialet for CCU i et «lavt» og et «høyt» scenario for 2050, fordelt på volum, tiltakskostnad, klimaeffekt samt modenhetsgrad (TRL) for teknologien:

Estimated CO2 utilisation potential (GtCO2 in 2050) and breakeven cost (2015$/tonne) of different sub-pathways in low (left) and high (right) scenarios. Conventional pathways in grey are industrial utilisation approaches; non-conventional pathways in green are biological utilisation approaches. TRL refers to technological readiness levels, which range between 1 and 9. SCS is soil carbon sequestration; EOR is enhanced oil recovery; BECCS is bioenergy with carbon capture; and DME is dimethyl ether (a type of CO2 fuel).  These cost and scale potentials could change substantially with advances in R&D. (Tekst og illustrasjon fra: https://energypost.eu/10-carbon-capture-methods-compared-costs-scalability-permanence-cleanness/)

Oversikten viser blant annet

  • At potensialet for bruk av CO2 er på gigatonn-skala selv i mindre ambisiøse scenarioer, men at utfallsrommet er stort
  • At bruk av CO2 kan være lønnsomt før en kvotepris / skatt (negative tiltakskostnader)
  • At de tiltakene med laveste tiltakskostnadene er knyttet til prosesser som er mindre energiintensive og med vekt på jordforbedring, matproduksjon samt EOR
  • At energiintensive løsninger (til brensler og kjemisk industri) kan potensielt bruke store volumer CO2, men at tiltakskostnadene er svært høye
  • At flere teknologier på et lavt TRL-nivå (som CO2 til kjemisk industri / brensler) kan kreve lang utviklingstid og -innsats, men kan ha et omfang som gjør det interessant for fremtiden

Hvilke kilder til CO2 er relevant fremover?

CO2 kan produseres av fossile kilder (hydrokarboner eller karbonholdige mineraler), fra biomasse, eller fra luft / atmosfæren. Det kan være ulike syn med hensyn til hvilken CO2-kilde som bør benyttes i CCU-sammenheng. Nedenfor gir vi noen betraktninger gitt fra ulike ståsteder. Poenget med dette avsnittet er å tydeliggjøre at begrunnelsen en kan ha for å støtte CCU påvirker hvilken kilde til CO2 som ansees relevant.

I et naturvitenskapelig perspektiv, vil utslipp av CO2 ha samme effekt på klima uavhengig av om den kommer fra en fossil / geologisk kilde, fra biomasse eller om CO2 er fanget fra atmosfæren for så å slippes ut igjen. En aktivitet som slipper ut fossil CO2, men som kompenserer utslippet med negative utslipp (f.eks. DACCS) vil derfor kunne forstås som klimanøytral.

I et geologisk perspektiv med fokus på de korte og lange karbonkretsløpene, vil det være verre å slippe ut fossil CO2 hvor kretsløpet regnes i millioner av år – vs å slippe ut CO2 fra forbrenning av biomasse hvor kretsløpet er på måneder eller tiår. Problemet oppstår når det slippes ut fossil CO2 i et tempo som er raskere enn det biologiske systemet klarer å fange opp, og at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren dermed øker.

I et regulatorisk perspektiv kan det være stor forskjell med hensyn til hvor CO2 kommer fra[6]. I Europa er CO2 håndtert under ulike regimer (ETS, ikke-ETS og LULUCF) som innebærer ulikheter med hensyn til hvilke aktører i verdikjeden som blir eksponert for en CO2-pris, og ulik pris på utslippene. For eksempel vil karbonnegative utslipp ved hjelp av DACCS være regulert og priset forskjellig fra utslippsreduksjoner hvor CO2 fanges og lagres fra fossile kilder innenfor kvotesystemet, selv om klimaeffekten kan være lik.

I et økonomisk perspektiv vil det være best å begynne med de CO2 kildene som har lavest tiltakskostnad. Avgass med høyt CO2-innhold gir lavere fangstkostnad enn avgass med lav CO2 konsentrasjon, under ellers like forhold og forutsetninger.. Avgass med høy CO2-konsentrasjon kommer typisk fra prosessgass – som produksjon av bioetanol eller hydrogen fra naturgass.

Hvis fokuset er utvikling av teknologier eller løsninger for CCU, vil alle typer CO2 være aktuelle. Den CO2 som er tilgjengelig og rimelig vil bli valgt, med mindre en vil studere spesifikke hele CCU-kjeder. Når teknologien en gang i fremtiden tas i bruk, kan en uansett anvende den CO2 som da er aktuell.

I et omdømmeperspektiv kan ulike bedrifter ha svært ulike vurderinger med hensyn til hvilke CO2-kilder som ansees mest attraktivt for bruk. Når f.eks. private selskaper har annonsert at de velger å benytte seg av DACCS for å realisere egne klimamål, kan det være basert på en intern rasjonalitet som passer deres strategi, men trenger ikke å være optimalt for samfunnet totalt sett.

Valg av løsning for å dekke behovet vil ikke nødvendigvis alltid bli bestemt ut fra en økonomisk rasjonalitet. F.eks. er det sannsynlig at CCU-sporet med bruk av fornybar energi og CO2 fra atmosfæren kan oppfattes mer bærekraftig enn fortsatt bruk av fossil energi i kombinasjon med DACCS, som kan oppfattes som «grønnvasking».

Disse ulike perspektivene er ikke alltid forenelige, og valgt kilde til CO2 vil avhenge av hva en ønsker å oppnå, hvilket tidsperspektiv en legger til grunn, og hvilke forutsetninger en gjør om fremtiden. EU har valgt å satse på egenproduksjon av fornybar energi og bruke elektrolyse og CO2 fra bio­masse eller DAC til å produsere syntetiske brensler, blant annet for å bli mindre avhengig av importert fossil energi. Norge har andre naturgitte forutsetninger enn de fleste land i EU, og kan derfor ha behov for andre strategier for CCU enn EU, selv om Norge er bundet av de samme regelverkene.

Når og hvor lenge er det behov for CCU?

Som nevnt over er det betydelig usikkerhet om når behovet for CCU kan oppstå, hvilken form for CCU, og hvor lenge behovet vil vare. Dette kan lede til en beslutning om «vent og se», eller en beslutning om å «spre innsatsen» fordi det er «nødvendig å prøve alt».

I hovedsak kan CCU enten være viktig i en overgangsfase, eller det kan bli en viktig varig løsning. Dersom et produkt eller produksjonsmåte antas å gi positiv klimaeffekt, men det samtidig er tvilsomt om løsningen er bærekraftig på sikt, vil det typisk kunne være en egnet overgangsløsning, på vei til et samfunn med netto null utslipp.

Dette kan for eksempel illustreres med fly­transport i 2050. Gitt at behovet for flytransport fortsatt er til stede i 2050, så kan energien flyet trenger antas å kunne dekkes på ulike måter, som for eksempel; 1) Elektrisk kraft og batteri, 2) hydrogen, 3) ammoniakk og 4) klimanøytralt karbonholdig drivstoff. Sistnevnte kan produseres på flere måter:

  1. Bio-sporet: Biodrivstoff produsert fra bærekraftig biomasse, avfall el.l.
  2. Karbonkreditt-sporet: Fortsatt bruk av fossilt drivstoff, men hvor en kompenserer utslippene ved å lagre CO2 ved hjelp av DACCS
  3. CCU-sporet: Syntetisk drivstoff

Hvilke løsninger som velges fram til 2050 påvirkes av markeds- og teknologi­utvikling, energiprisene, takten på utbytting av infrastruktur og fly for å nevne noe.

Alle disse løsningene kan i prinsippet ha en positiv klimaeffekt sammenliknet med dagens løsning (fossile drivstoff uten kompenserende tiltak). Alle løsningene kan i prinsippet også fungere i parallell i et null-utslippssamfunn, fordi de kan adressere ulike markeds­segmenter både med hensyn til hvor drivstoffet produseres og hvilke typer fly eller flyruter som skal betjenes. Vurdering av klimaeffekten til ulike løsninger forutsetter at det utvikles god metodikk for og gjennomføres LCA-analyser.

I eksemplet over kan klimanøytralt karbonholdig drivstoff i en kort tidshorisont potensielt kunne komme bedre ut sammenliknet med de andre alternativene, fordi det kan innebære gjenbruk av infrastruktur og flymotorer. Det vil imidlertid fortsatt være usikkert om «hvor lenge» dette er den beste løsningen, og om en slik periode er tilstrekkelig for å sikre lønnsom utvikling og bruk av teknologien. Dette er ikke en ukjent problematikk innenfor innovasjonsfaget, og det fins heller ingen åpenbare metoder for å plukke ut teknologiske «vinnere» eller «tapere» før en teknologi får prøvd seg i et marked.

Hva skal til for at CCU blir relevant i Norge?

Det kan være flere grunner til at staten kan ønske å støtte teknologiutvikling for bruk av CO2:

  • bidra til at Norge når egne klimamål
  • utvikling av teknologi for eksport
  • utnytte nasjonale ressurser og eksportere klimanøytrale produkter

Relevansen av CCU for Norge vil avhenge av flere ulike forhold, ikke minst hvilket formål den enkelte CCU-løsning skal bidra med. For tiden er det betydelig fokus på produksjon av syntetiske drivstoff basert på CO2 og fornybar kraft. Markedet for slike brensler antas å være innenfor EU og til bruk som flydrivstoff. Det mangler heller ikke på analyser som bidrar til å sannsynliggjøre at et slikt marked vil komme, gitt ambisiøse klimamål i EU. Slike analyser er selvsagt beheftet med usikkerhet. Det fins også andre eksempler på anvendelse av CO2 med ditto vurderinger av markeder og usikkerhet om utvikling.

Nedenfor følger noen mulige begrunnelser FOR en nasjonal satsing på CCU:

  • Mye infrastruktur tilpasset karbonbaserte brensler som kan gjenbrukes
  • Mye behov for CO2 til bruk til produksjon av mat / fôr eller karbonbaserte materialer og gitt utsikter til at tilgang til CO2 kan bli begrenset
  • Mye industri som ikke enkelt lar seg avkarbonisere (ved hjelp av elektrifisering, hydrogen etc)
  • Tilgang til mye fornybar energi (og evt tilgang til landområder for mer utbygging)
  • Tilgang til store mengder biogent CO2

Oppsummering og veien videre

I dette notatet vurderes bruk av CO2 i ulike applikasjoner opp mot klimahensyn og andre bærekrafts­mål og i en norsk kontekst, uten å gå inn i spesifikke offentlige reguleringer utover pris på utslipp av CO2. Det er valgt en nøytral tilnærming til teknologier og kilde til CO2, men lagt vekt på at løsningen skal passe inn i et bærekraftig null-utslippssamfunn. Vår vurdering er at CCU som klimatiltak alltid vil være marginalt i forhold til CCS både når det gjelder volum og strategisk viktighet for å nå klimamålene, men at resirkulering av CO2 vil kunne få betydning for å avlaste det biologiske systemet i et samfunn med begrenset bruk av fossile hydrokarboner. Ut fra drøftingene i notatet vil vi derfor trekke frem følgende temaer som bør vektlegges når staten skal vurdere å støtte teknologiutvikling eller industriell bruk av CO2 fremover:

  • At det er tydelig hvilke effekter på klima- eller andre bærekraftsmål som kan forventes
  • At anerkjente metoder og dataunderlag er anvendt for å analysere og dokumentere effekter
  • At anvendelsen er i tråd med nasjonale strategier for klima eller aktuelle bærekraftsmål.

Vedlegg; Kilder til, og bruk av karbon i EU

Carbon supply from biomass and fossil resources as well as within recycled fossil or organic material are shown in the Sankey-diagram below to map the carbon flows of the EU-27 (2018)

Carbon economy – Publications Office of the EU (europa.eu)

Referanser

[1] Det fins også andre definisjoner av CCU, uten at vi ser at de inneholder prinsipielle ulikheter.

[2] Sjette hovedrapport WG III – side 11-35 – Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change (ipcc.ch)

[3] https://www.iea.org/reports/putting-co2-to-use

[4] Se f.eks. https://encyclopedia.airliquide.com/carbon-dioxide#applications

[5] Se f.eks. Insights Series 2015 – Storing CO2 through Enhanced Oil Recovery – Analysis – IEA
og studie for CO2 brukt for EOR i Weyburn – inside1.eps (ieaghg.org)

[6] Se bl.a. Rapport fra ekspertutvalget for klimavennlige investeringer – regjeringen.no – Figur 5.3 «Pris på klimagassutslipp i 2022»