«Frivillige karbonmarkeder»

I dag er EU restriktiv til bruk av slike karbon­kreditter kjøpt utenfor EU. Lykkes klimaforhandlingene, vil det kunne skape økt tillit til ulike «frivillige karbonmarkeder» og øke etterspørselen etter internasjonale prosjekter som kutter utslipp av drivhusgasser.

Åpne for mer teknologioverføring

I 2021 er det forventet at omsetningen av slike frivillige kreditter (dvs. CO₂-kreditter som ikke er direkte regulert av en nasjonal myndighet) kan komme opp i $1 mrd., og med en pris på godt under $10/tonn. Sammenliknet med regulerte kvotemarkeder er volumet i de frivillige markedene begrenset, men det er økende og kan åpne for mer teknologioverføring til fremvoksende økonomier og tilgang til rimeligere klimatiltak for land og bransjer med færre alternativer.

Politikkimplementering

IEA tegner ikke et veldig positivt bilde med hensyn til deltakerlandenes politikkimplementering i forhold til innmeldte ambisjoner, og peker på at innsatsen må styrkes betraktelig om målene skal nås.

På den annen side fremhever IEA at økende grad av elektrifisering bidrar til at ny energiøkonomi er på vei, drevet av politiske prioriteringer, teknologisk innovasjon samt et bredt ønske om å takle klima­endringer.

IEA anslår at endringene vil kunne drive frem et marked som i 2050 er større enn dagens oljeindustri.

Fire anbefalte prioriteringer frem til 2030

1. Økt trykk på elektrifisering med nær dobling av kraftproduksjon innen fornybart, kjernekraft mm.,
2. Et vedvarende sterkt fokus på energi­effektivisering, inkludert endret forbruker­atferd, som i sum kan bidra til at energibruken målt mot BNP faller med en tredel, 
3. Nær 80 % kutt i metanutslipp, spesielt innenfor olje- og gassproduksjon og
4. Nær tredobling av investeringer innen avanserte, rene teknologier, herunder CCUS, batterier, biobrensler, DACCS og syntetiske brensler.

102 CCS-prosjekter under planlegging

Totalt er det 102 prosjekter under planlegging per nå, mens prosjekter som er i drift eller under bygging har vært om lag uendret siden 2013 – 32 prosjekter ­- med en samlet kapasitet på om lag 40 mill. tonn CO₂.

I Europa er det UK (18) og Nederland/Belgia (10) som dominerer oversikten over prosjekter under planlegging. Fordelt etter utslipps­kilder er det hydrogenproduksjon (13) og kraftproduksjon (10) som dominerer.

HyNet North West og East Coast Cluster

De utvalgte klyngene er HyNet North West (Merseyside og nærliggende områder) samt East Coast Cluster (Teesside / Humber). Innen 2030 har regjeringen planer om å etablere fire slike CCS-klynger, med en samlet kapasitet til å fange og lagre 20-30 Mt CO₂.

Infrastrukturutviklingen vil få støtte fra regjeringens «CCS Infrastructure Fund», hvor det er satt av £1 mrd. HyNet skal utvikle en hydrogennett, slik at lokal industri har mulighet til å legge om fra fossil energi til hydrogen.

24 selskaper har undertegnet en MoU med Hynet, som ledes av gassdistribusjonsselskapet Cadent og prosjektutviklingsselskapet Progressive Energy. East Coast Cluster ledes av et partnerskap kalt «Northern Endurance Partnership» – som består av energi­selskapene bp, Eni, Equinor, National Grid, Shell og TotalEnergies. Formålet er å fange CO₂ fra ulike typer lokal industri og lagre denne i Nordsjøen på britisk side.

Endelig avtale vil bli signert av ministeren når nødvendige samfunnsøkonomiske vurderinger er gjort. Om en ikke finner grunnlag for en avtale med en av disse klyngene, er «the Scottish Cluster» ført opp som reservekandidat.

Økt energietterspørsel

Det synes å være en felles enighet om at hovedårsakene er knyttet til økt energietterspørsel i forbindelse med gjenåpningen av økonomien etter pandemien, samt treghet hos energiselskapene til å øke tilbudet raskt nok på grunn av lave investeringer over tid. At krisen har slått hardere ut i Europa kan være knyttet til den betydelige avhengigheten av importert naturgass, mindre gasslagre enn vanlig og mindre vind enn normalt for å nevne noe. Når gjenåpningen kommer samtidig over hele verden, setter det press på alle leverandører av kull og gass. Dette har økt prisene på energi, og vil i neste omgang drive inflasjon i samfunnet, noe som over tid kan lede til sosial uro. På sitt høyeste i oktober var gassprisen i Europa 7x prisen sammenliknet for ett år siden.

Innvirke på energistrategiene?

Selv om IEA mener at energikrisen i liten grad kan tilskrives økende avhengighet av variabel fornybar kraft, er meningen om dette delte. Vanskelig er det uansett å anslå hvordan energikrisen vil innvirke på energistrategiene i Europa og dermed klimainnsatsen. EU-presidentens perspektiv er at EU i dag er for avhengig av naturgass og da spesielt fra Russland, og at fokus på fornybart, batteri og energisikkerhet vil bli viktigere fremover. Andre mener at energiomleggingen i EU er for lite gjennomtenkt og at en burde ha en lengre tidsplan for omleggingen og satse mer på naturgass og heller fase ut kull raskere. I den offentlige debatten fremover vil derfor sikkert både kjernekraft og CCS kunne få ny relevans.

Mer ambisiøse nasjonale klimaforpliktelser

Det spesielle ved årets klimaforhandlinger, er at dette er første gang etter at Parisavtalen ble inngått i 2015, at alle land skal melde inn mer ambisiøse nasjonale klimaforpliktelser (såkalte NDC’er). I årets rapport fra UNEP pekes det på at de nye og oppdaterte NDCene (dvs. vedtatte nasjonale forpliktelser), sammen med kunngjorte løfter, vil gi reelle positive bidrag for klimaet.

Likevel er de oppdaterte NDCene ikke på langt nær nok for å nå klimamålene; Årets beregninger viser at utslippene i 2030 kun blir 7,5 % lavere enn tilsvarende beregninger gjort i fjor, mens behovet per 2030 er et kutt på hele 30% for å være i tråd med 2°C-målet, og 55% for 1,5°C-målet.

I konkrete tall: Globale utslipp i 2030 vil med dagens politikk bli på 55Gt CO₂e, som er på nivå med dagens utslipp, mens 1,5°C-målet tilsier at utslippene i 2030 må ned til 25Gt. UNEP skriver også at selv om alle uttalte nasjonale ambisjoner (som netto-null utslipp i 2050) blir gjennom­ført fullt ut av de landene som har meldt inn slike, vil global temperatur­økning i 2100 kunne bli 2,2°C.

Står ved Paris-avtalen

I slutt­erklæringen heter det blant annet at G20 står ved Paris-avtalen og målet om at den globale oppvarmingen skal begrenses til «well below 2°C and to pursue efforts to limit it to 1.5°C above pre-industrial levels», samt at dette må innebære «meningsfulle og målrettede tiltak» i alle land, hensyntatt landenes egne muligheter og begrensninger.

Erklæringen åpner for fortsatt investering i kullkraftverk, men ikke å bidra med finansiering av slike anlegg utenfor eget land. Slutterklæringen omtaler ikke andre fossile energikilder, men vektlegger viktigheten av energi­sikkerhet, åpne energimarkeder og markedsstabilitet på vei mot klimamålene. Blant enkelte kommentatorer og medier er det en gjennomgående oppfatning at G20-erklæringen er preget av kompromisser, og at den er lite forpliktende.

Positivt bilde

Analysen har tatt utgangspunkt i de oppjusterte målene som Kina i fjor høst ga inn til COP26 samt vedtatt politikk innen energi og klima, samt pågående trender – og så gjort en vurdering av realismen i om målene kan nås. Analysen gir et generelt positivt bilde av Kinas muligheter til å nå sine mål, og enda til å overoppfylle målene. I begrunnelsen legger IEA vekt på at Kina i stor grad har det som skal til, både innenfor teknologi, økonomi og politisk erfaring, samt at omleggingen vil gi mange positive sosio­økonomiske ringvirkninger i landet. IEAs scenario for en mulig akselerert transisjon konkluderer med at noen tidlige grep for å redusere bruken av kull gir Kina en rimelig mulighet til å nå toppen av klimagassutslippene rundt 2025 heller enn «senest i 2030» som er målet per i dag.

Bør stramme inn

Like positiv er ikke Carbon Action Tracker (CAT) i sin siste oppdaterte vurdering fra september med hensyn til Kinas innsats for å nå klimamålene, som de klassifiserer som «highly insufficient». CAT vektlegger nødvendige tiltak for å nå klimamålene når de gjør sine vurderinger – heller enn om Kina vil klare sine egne klimamål når de gir sine vurderinger. I analysen deres pekes det riktignok på at Kina kan overoppfylle sine innmeldte klimamål, men at landet bør stramme inn bruken av kull og sette en dato for utfasing av bruk av kull. Som eksempel kan nevnes at en oversikt publisert av Centre for Research on Energy and Clean Air (CREA) i august viser at bare i første halvdel av 2021 annonserte Kina nye prosjekter for kullkraft og kulldrevne stålverk som, hvis de blir bygget, vil føre til utslipp av så mye som 150 mill. tonn CO₂ per år.

Forutsier energiomstillingen globalt i 10 verdensregioner

DNVs årlige Energy Transition Outlook (ETO) ble utgitt i september, og ga en oppdatert trendfremskriving av verdens energiforbruk frem mot 2050, og tilhørende klimaeffekt. Sammenliknet med for to år siden (før pandemien), viser DNVs seneste prognose at det tar ett år lenger før 1,5°C-målet er tapt (2029 vs 2028) og fire år lenger før 2°C-målet er tapt (2053 vs 2049). På verdensbasis anslår DNV at forbruket av fossil energi i 2050 vil være på nivå med 1990, men med noe endret sammensetning. 6 % av utslippene fra bruk av fossil energi er forventet fjernet ved hjelp av CCS, noe som er betydelig lavere enn fjorårets ETO der anslaget var 11 %. Reduksjonen i andelen CCS skyldes ifølge DNV et forbedret datagrunnlag og økt presisjon i tilhørende modeller.

Net Zero i 2050 nås ikke

Analysen for Europa konkluderer med at Net Zero i 2050 ikke nås, men at en oppnår 74 % reduksjon av CO₂-utslippene vs 1990. Produksjonen av hydrogen firedobles, men nytt volum vil bli anvendt direkte (og etterhvert også omdannet til syntetiske brensler) i nye bransjer og samfunnssektorer. Bruk av hydrogen vil bli bremset av kostnadene. Stort sett alt nytt volum av hydrogen vil komme fra elektro­lyse. Kostnadene for grønt hydrogen vil i henhold til DNV bli konkurransedyktig mot blått hydrogen rundt 2030, drevet av fallende kostnader for fornybar kraft og skalafordeler på elektrolysører. Hydrogen produsert fra naturgass vil bli mer enn halvert, og i hovedsak bli produsert i kombinasjon med CCS. Kraftigere fall i gasspriser kan gjøre blått hydrogen enda mer konkurranse­dyktig og dermed bremse interessen for grønt hydrogen. Frem mot 2030, anslår DNV at CCS i Europa vil utvikle seg raskt innenfor kjemisk og petrokjemisk industri samt ulike prosessutslipp – til så mye som 65 mill. tonn i 2030.

Realisere EUs første fullskala-prosjekt

I dag er Porthos den hub’en som er nærmest å få en investeringsbeslutning for å realisere EUs første fullskala CCS-prosjekt, og da hovedsakelig med fokus på å fange CO₂ fra eksisterende hydrogen-produksjon, og en investeringsbeslutning kan komme alt tidlig neste år. I september annonserte imidlertid Athos, som over lengre tid har samarbeidet med TATA Steel om et mulig CO₂-fangst prosjekt i Ijmuiden, at de avslutter arbeidet ettersom TATA har endret sin teknologistrategi, og går for en DRI-prosess med grønt hydrogen heller enn kull og CCS. Fra TATA heter det at de har vektlagt en raskere overgang til en mer bærekraftig stålproduksjon og at hydrogen-sporet derfor er mer interessant. Stålverket i Ijmuiden har et samlet CO₂-utslipp på om lag 12 mill. tonn per år.

TotalEnergies

TotalEnergies inngikk i september en avtale med Air Liquide om at sistnevnte overtar operatørskapet til Totals hydrogenproduksjonsanlegg i Le Havre i Nord-Frankrike, og skal ta i bruk Air Liquides CCS-teknologi med mål om å kutte CO₂-utslippene fra anlegget. Air Liquide har også egne hydrogen­produksjonsanlegg i området hvor naturgass benyttes som innsatsfaktor, men planlegger også å etablere ny kapasitet basert på elektrolyse. Samlet sett heter det at selskapenes ambisjon er å kutte CO₂-utslippene med 650 000 tonn per år fra regionen.

Fanget CO₂ er planlagt sendt med skip til den nederlandske hub’en Aramis evt Northern Lights. TotalEnergies inngikk derfor i september et partnerskap med blant annet Shell og neder­landske EBN (likner på Petoro) om utvikling av Aramis med infrastruktur for transport og lagring av CO₂ i sørlige Nordsjø. TotalEnergies er også involvert i andre samarbeidsinitiativer i det samme området relatert til CCS. Industri-sektoren i Frankrike har et samlet CO₂-utslipp på om lag 80 mill. tonn CO₂ per år, hvorav om lag 10 i Normandie alene. Den franske regjeringen ble i vinter dømt til å gjøre mer for klimaet, og er ifølge analytikere fortsatt ikke på sporet for å nå sine 2030-mål.