Fra å være kostbar og farlig, til å bli tatt inn i varmen

Som vanlig er ståstedet for den enkelte, inkludert hvilke premisser forutsetninger en legger til grunn, avgjørende for hvilke konklusjoner en kommer til. Industriell CDR (som bio-CCS og DACCS) har over tid blitt advart mot som en kostbar eller farlig «distraksjon», til å stadig oftere bli tatt inn i varmen og omtales nå oftere som en nødvendighet for å nå klimamålene. Dette minner også om endring i synet på CCS over tid. Før 2020, mens EUs klimamål var 80-95% klimagassreduksjon i 2050 vs 1990, var det flere industrielle organisasjoner som med styrke mente at CCS ikke ville bli nødvendig før 2050. Men når en stadig større andel av den globale økonomien nå er underlagt mål om netto-null utslipp (nå: 80%), så har den offentlige diskurs endret seg betydelig på kort tid – både for CCS, CCU og CDR. Det sagt, så kan en ikke slå fast at enhver industriell CDR vil være formålstjenlig. Fysikkens lover, begrensede naturressurser og krav til lønnsomhet vil fortsatt sette grenser for hva som er realistisk å få til. 

Strategi under utvikling som kan innebære mål om 5Mt CO₂ lagret per år gjennom industriell CDR

Av viktig utvikling senere tid kan nevnes at i EU er en strategi under utvikling som kan innebære et mål om 5Mt CO₂ lagret per år gjennom industriell CDR. Under COP26 i november, annonserte USA et initiativ om å fjerne 1 Gt CO₂ fra atmosfæren (CDR) til en kostnad på under $100/tonn i 2050. Og i Sverige overleverte Energimyndigheten i november sin anbefaling til regjeringen til et støttesystem for å fjerne inntil 2 mill. tonn CO₂ per år fra atmosfæren gjennom bio-CCS innen 2030.

IEA ga i november sin oppdaterte vurdering av status for DACCS og nylig publiserte de også en artikkel med anbefalinger om hvordan medlemslandene kunne realisere potensialet som BECCS representerer. Om DACCS heter det fra IEA at i deres «Net Zero 2050» scenario, vil det være behov for nær 90 Mt CO₂ per år i 2030. Ett av tiltakene myndighetene kan gjøre for å drive frem et marked for CDR, er ifølge IEA å kjøpe CO₂-reduksjoner direkte fra selskaper som tilbyr dette.

Tekst: TCM DA

Shah etterfølger Robert Henricks som har vært fungerende administrerende direktør siden september 2021.

– Vi er glade for at Shah har takket ja til å lede TCM. Han har solid faglig bakgrunn og bred erfaring fra ledelse av krevende prosjekter med fangst av CO₂, sier leder av TCMs Selskapsmøte, Svein Ingar Semb. Semb representerer Gassnova SF, som på vegne av staten har en eierandel i TCM på 73,9 prosent. Equinor, Shell og TotalEnergies er TCMs øvrige eiere, som gir sin tilslutning til forfremmelsen av Shah.

Ser frem til å ta fatt

– TCM er verdens største og mest fleksible testsenter for verifisering av teknologier for CO₂-fangst, og et ledende kompetansesenter på området. Jeg tar fatt på lederoppgaven med ydmykhet, energi og stor glede. Vi har mye spennende foran oss i utviklingen av teknologier som bidrar til reduksjon i klimautslippene, sier Muhammad Ismail Shah.

Shah har er bachelorgrad i kjemiteknikk fra Universitetet for engineering og teknologi i Peshawar i Pakistan. Han har også en mastergrad i olje- og gassengineering fra Aalborg Universitet i Danmark. Shah startet yrkeskarrieren i 2008 med prosjekter for konvertering av biomasse til transportdrivstoff. I 2011 ble han ansatt som teknologirådgiver i Gassnova og fem år senere sekondert til TCM. Foruten å delta i ledelsen av testprosjekter for CO₂-fangstteknologier på Mongstad, har Shah også skrevet en rekke forskningsbaserte publikasjoner om temaet.

Muhammad Ismail Shah er gift, har fire barn og er bosatt i Alversund i Alver kommune.

Fungerende administrerende direktør Robert Henricks går tilbake til rollen som driftssjef på TCM.
– Det har vært en krevende periode med stor aktivitet på TCM under Henricks ledelse, samtidig med en pågående pandemi. Vi takker ham for utmerket innsats, sier Svein Ingar Semb.

Fakta om TCM

Technology Centre Mongstad (TCM) fremmer karbonfangst som virkemiddel for en renere og grønnere fremtid – ved å bygge bro mellom teknologiutviklere, vitenskap og industriell anvendelse av teknologier for CO₂-fangst. Vår viktigste oppgave er å teste, verifisere og demonstrere ulike teknologier relatert til kostnadseffektiv og industriell fullskala CO₂-fangst.

TCM tilbyr også rådgivningstjenester til karbonfangst-prosjekter. Målet er å tilrettelegge for utbredelse av karbonfangstteknologi i ulike bransjer og industrier. Technology Centre Mongstad er dermed en viktig del av Norges bidrag i kampen mot klimaendringene.

Historiske kostnadsreduksjoner for fornybar energi er større enn det som er lagt til grunn

Et vesentlig element for å forstå resultatene fra analysen er at det fremheves at de historiske kostnadsreduksjoner for fornybar energi (vind/sol + batteri) er større enn det som er lagt til grunn i de fleste analysemodellene («integrated assessment model») som benyttes internasjonalt. Dette føyer seg inn i rekken av erfaringer om at trendfremskrivninger fra IEA, og andre har systematisk undervurdert kostnadsfallet innen fornybar energi i sine analyser.

Konklusjonene som trekkes i artikkelen er likevel enkel å forstå

Verdien av CCS er mest robust der den anvendes på områder som er mindre eksponert for konkurranse fra fornybar energi – som fra prosessutslipp (som sementverk) og karbonnegative løsninger (BECCS og DACCS). Med «verdi» menes den marginale reduksjonen av de samfunnsmessige kostnadene som klimatiltaket bidrar sammenliknet med at tiltaket ikke tas i bruk. Verdien av CCS er minst robust der CCS benyttes i kombinasjon med fossil energi som konkurrerer direkte med fornybar energi – som gasskraft med CCS og produksjon av blått hydrogen. På disse områdene faller verdien av CCS mellom 61 og 96 % sammenliknet med det forfatterne mener er mer normale antakelser om kostnadsutviklingen for fornybar energi. 

Skal bidra til betydelige utslippsreduksjoner frem mot 2050

Prosjektene som støttes skal være spesielt innovative og store satsinger som kan bidra til betydelige utslippsreduksjoner frem mot 2050. Fondet har en ambisjon om å støtte et bredt spekter av teknologier, bransjer og geografisk spredning i EU. Denne gangen hadde de tildelte prosjekter en profil i retning av bransjer som regnes som «hard-to-abate», og hvor prosjektet i seg selv vil kunne oppnå betydelige utslippskutt. 

4/7 prosjekter benytter CCS som en del av løsningen

6 av 7 prosjekter har tungt innslag av fornybar energi eller overgang fra fossilt til fornybart. 4 av 7 benytter CCS som en del av løsningen. 5 av 7 var basert i Nord- og Vest-Europa, ingen i Sentral- eller Øst-Europa. 3 av prosjektene inneholder innslag av produksjon / bruk av hydrogen, som det svenske HYBRIT med produksjon av stål med grønt hydrogen. Ett prosjekt inneholder fangst av biogent CO₂ (CCU) fra avfall til bruk i kjemikalier og biobrensler. Utlysning nr. 2 fra fondet er pågående, med €1,5 milliard i potten. 

«Frivillige karbonmarkeder»

I dag er EU restriktiv til bruk av slike karbon­kreditter kjøpt utenfor EU. Lykkes klimaforhandlingene, vil det kunne skape økt tillit til ulike «frivillige karbonmarkeder» og øke etterspørselen etter internasjonale prosjekter som kutter utslipp av drivhusgasser.

Åpne for mer teknologioverføring

I 2021 er det forventet at omsetningen av slike frivillige kreditter (dvs. CO₂-kreditter som ikke er direkte regulert av en nasjonal myndighet) kan komme opp i $1 mrd., og med en pris på godt under $10/tonn. Sammenliknet med regulerte kvotemarkeder er volumet i de frivillige markedene begrenset, men det er økende og kan åpne for mer teknologioverføring til fremvoksende økonomier og tilgang til rimeligere klimatiltak for land og bransjer med færre alternativer.

Politikkimplementering

IEA tegner ikke et veldig positivt bilde med hensyn til deltakerlandenes politikkimplementering i forhold til innmeldte ambisjoner, og peker på at innsatsen må styrkes betraktelig om målene skal nås.

På den annen side fremhever IEA at økende grad av elektrifisering bidrar til at ny energiøkonomi er på vei, drevet av politiske prioriteringer, teknologisk innovasjon samt et bredt ønske om å takle klima­endringer.

IEA anslår at endringene vil kunne drive frem et marked som i 2050 er større enn dagens oljeindustri.

Fire anbefalte prioriteringer frem til 2030

1. Økt trykk på elektrifisering med nær dobling av kraftproduksjon innen fornybart, kjernekraft mm.,
2. Et vedvarende sterkt fokus på energi­effektivisering, inkludert endret forbruker­atferd, som i sum kan bidra til at energibruken målt mot BNP faller med en tredel, 
3. Nær 80 % kutt i metanutslipp, spesielt innenfor olje- og gassproduksjon og
4. Nær tredobling av investeringer innen avanserte, rene teknologier, herunder CCUS, batterier, biobrensler, DACCS og syntetiske brensler.

102 CCS-prosjekter under planlegging

Totalt er det 102 prosjekter under planlegging per nå, mens prosjekter som er i drift eller under bygging har vært om lag uendret siden 2013 – 32 prosjekter ­- med en samlet kapasitet på om lag 40 mill. tonn CO₂.

I Europa er det UK (18) og Nederland/Belgia (10) som dominerer oversikten over prosjekter under planlegging. Fordelt etter utslipps­kilder er det hydrogenproduksjon (13) og kraftproduksjon (10) som dominerer.

HyNet North West og East Coast Cluster

De utvalgte klyngene er HyNet North West (Merseyside og nærliggende områder) samt East Coast Cluster (Teesside / Humber). Innen 2030 har regjeringen planer om å etablere fire slike CCS-klynger, med en samlet kapasitet til å fange og lagre 20-30 Mt CO₂.

Infrastrukturutviklingen vil få støtte fra regjeringens «CCS Infrastructure Fund», hvor det er satt av £1 mrd. HyNet skal utvikle en hydrogennett, slik at lokal industri har mulighet til å legge om fra fossil energi til hydrogen.

24 selskaper har undertegnet en MoU med Hynet, som ledes av gassdistribusjonsselskapet Cadent og prosjektutviklingsselskapet Progressive Energy. East Coast Cluster ledes av et partnerskap kalt «Northern Endurance Partnership» – som består av energi­selskapene bp, Eni, Equinor, National Grid, Shell og TotalEnergies. Formålet er å fange CO₂ fra ulike typer lokal industri og lagre denne i Nordsjøen på britisk side.

Endelig avtale vil bli signert av ministeren når nødvendige samfunnsøkonomiske vurderinger er gjort. Om en ikke finner grunnlag for en avtale med en av disse klyngene, er «the Scottish Cluster» ført opp som reservekandidat.

Økt energietterspørsel

Det synes å være en felles enighet om at hovedårsakene er knyttet til økt energietterspørsel i forbindelse med gjenåpningen av økonomien etter pandemien, samt treghet hos energiselskapene til å øke tilbudet raskt nok på grunn av lave investeringer over tid. At krisen har slått hardere ut i Europa kan være knyttet til den betydelige avhengigheten av importert naturgass, mindre gasslagre enn vanlig og mindre vind enn normalt for å nevne noe. Når gjenåpningen kommer samtidig over hele verden, setter det press på alle leverandører av kull og gass. Dette har økt prisene på energi, og vil i neste omgang drive inflasjon i samfunnet, noe som over tid kan lede til sosial uro. På sitt høyeste i oktober var gassprisen i Europa 7x prisen sammenliknet for ett år siden.

Innvirke på energistrategiene?

Selv om IEA mener at energikrisen i liten grad kan tilskrives økende avhengighet av variabel fornybar kraft, er meningen om dette delte. Vanskelig er det uansett å anslå hvordan energikrisen vil innvirke på energistrategiene i Europa og dermed klimainnsatsen. EU-presidentens perspektiv er at EU i dag er for avhengig av naturgass og da spesielt fra Russland, og at fokus på fornybart, batteri og energisikkerhet vil bli viktigere fremover. Andre mener at energiomleggingen i EU er for lite gjennomtenkt og at en burde ha en lengre tidsplan for omleggingen og satse mer på naturgass og heller fase ut kull raskere. I den offentlige debatten fremover vil derfor sikkert både kjernekraft og CCS kunne få ny relevans.

Mer ambisiøse nasjonale klimaforpliktelser

Det spesielle ved årets klimaforhandlinger, er at dette er første gang etter at Parisavtalen ble inngått i 2015, at alle land skal melde inn mer ambisiøse nasjonale klimaforpliktelser (såkalte NDC’er). I årets rapport fra UNEP pekes det på at de nye og oppdaterte NDCene (dvs. vedtatte nasjonale forpliktelser), sammen med kunngjorte løfter, vil gi reelle positive bidrag for klimaet.

Likevel er de oppdaterte NDCene ikke på langt nær nok for å nå klimamålene; Årets beregninger viser at utslippene i 2030 kun blir 7,5 % lavere enn tilsvarende beregninger gjort i fjor, mens behovet per 2030 er et kutt på hele 30% for å være i tråd med 2°C-målet, og 55% for 1,5°C-målet.

I konkrete tall: Globale utslipp i 2030 vil med dagens politikk bli på 55Gt CO₂e, som er på nivå med dagens utslipp, mens 1,5°C-målet tilsier at utslippene i 2030 må ned til 25Gt. UNEP skriver også at selv om alle uttalte nasjonale ambisjoner (som netto-null utslipp i 2050) blir gjennom­ført fullt ut av de landene som har meldt inn slike, vil global temperatur­økning i 2100 kunne bli 2,2°C.