Vinterens høye energipriser i Europa har ført til utfordringer i ulike bransjer, og skapt et generelt prispress i økonomien som bekymrer.
Flere regjeringer har innført avbøtende tiltak som lettelser i skatter og avgifter eller pristak på energi – spesielt rettet mot den delen av innbyggerne som er utsatt for «energifattigdom». Økte energikostnader er i hovedsak drevet av økte gasspriser.
I januar lå spotprisen på naturgass i UK på 3-4x snittprisen i årene før 2020, og kraftprisen har i stor grad fulgt samme utvikling. Samtidig har produksjon av gass- og kullkraft holdt et høyt nivå i de siste månedene, og har bidratt til et press på kvoteprisene – som i januar nærmet seg €90. Flere har imidlertid pekt på at det vi har opplevd i vinter, ikke bare er drevet av kortsiktige markedssvingninger, men at dette er en langsiktig trend som vil føre til høyere energipriser globalt. Enkelte analytikere har også pekt på at utviklingen fremover vil kunne drive kvoteprisen videre oppover, og at den vil kunne bli opp mot €150 frem mot 2030.
I en tale som nylig ble holdt av den europeiske sentralbanken (ECB) i januar, ble det pekt på at den energiomleggingen EU nå står foran, vil medføre generelt høyere priser på energi, og at EUs pengepolitikk må tilpasses en ny virkelighet. ECB peker på at i tillegg til høye energi- og kvotepriser, må EU også øke investeringene i det grønne skiftet, og at dette må gjøres samtidig som en ivaretar de svakeste gruppene i samfunnet.
Det fremheves at pengepolitikken må legges opp slik at det hindrer at prisøkningen på energivarer bidrar til en økt inflasjonsrate som igjen kan svekke EUs evne til å nå sine samfunnsmål. I talen understrekes det at EUs inntekter fra kvotesystemet og annen skattlegging av utslipp, vil kunne øke fra €14 mrd. i 2019 til €86 mrd. per år i perioden 2026-30, i tillegg til skatteinngang fra fortolling av karbonintensive varer fra utlandet (CBAM). I sum vil derfor skattlegging av karbonutslipp over tid bidra til å svekke investeringer i fossil energi og redusere avhengighet av slik import, og samtidig styrke den økonomiske aktiviteten i EU, opprettholde innenlandsk etterspørsel og øke sysselsettingen, ifølge ECB.
Tysk rapport fastslår at landet har tapt tempo i utviklingen. Gjennomsnittlig reduksjon av drivhusgasser må økes betraktelig.
Minister for industri og klima, Robert Habeck (De Grønne), la i januar frem en statusrapport om hvordan Tyskland ligger an i forhold til målet om klimanøytralitet i 2045.
Rapporten slår fast at Tyskland de siste årene har tapt tempo i utviklingen, og at gjennomsnittlig reduksjon av drivhusgasser må økes fra 15 til rundt 40 mill. tonn CO2e per år frem til 2030. Det heter videre at det er en «absolutt prioritet» å drastisk fremskynde utbyggingen av og redusere aktuelle barrierer mot fornybar energi.
Det er blant annet bebudet et lovfestet mål om at to prosent av Tysklands areal skal settes av til landbasert vindkraftproduksjon. Også for industrisektoren er det tydelig at tempoet for avkarbonisering må øke. Det heter at regjeringen vil legge til rette for bruk av differansekontrakter for å gjøre klimavennlige investeringer lønnsomme og skape forutsigbarhet for industrien. Av konkrete tiltak fremheves reform av europeisk kvotehandel, rask utbygging av fornybar energi og det tyske kraftnettet samt produksjon av hydrogen. Under fremlegget av rapporten ble det også sagt at myndighetene ikke har planer om å gi støtte til produksjon eller bruk av blått hydrogen.
EU-kommisjonen har lagt frem forslag om hvordan naturgass og atomkraft skal håndteres i taksonomi for bærekraftig, økonomisk aktivitet.
I hovedsak er energiformene kun tatt inn i taksonomien for en overgangsperiode, og legitimerer dermed deres rolle for å nå klimamålene i 2050. Innholdet i forslaget har vært kjent en stund, og debatten har gått høyt i ulike fora med klare skillelinjer mellom land og bransjer. Tyskland og andre kull-avhengige land har tatt til orde for å inkludere gass, men gjerne ekskludere atomkraft, mens f. eks. Frankrike har tatt til orde for å inkludere atomkraft. Østerrike er blant landene som har tatt sterk avstand fra begge deler.
For naturgass har kommisjonen satt krav om at direkte utslipp ikke kan overstige 270 g CO2e/kWh (et nytt gasskraftverk produserer ca. 400 g CO2 /kWh). Det settes også krav om at nye gasskraftverk må erstatte et kullkraftverk og må være ferdig bygget før 2031. CCS vil åpenbart være ett relevant tiltak for å kunne tilfredsstille utslippsbegrensningen. Forordningen skal nå tas opp til behandling i Parlamentet og i medlemslandene, som har fire måneder på seg til å forkaste eller godta forslaget.
Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova, SIVA og Gassnova forsterker og videreutvikler samarbeidet om Grønn vekst.
Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova, SIVA og Gassnova har nylig signert en avtale for å forsterke og videreutvikle samarbeid om Grønn vekst. Avtalen skal omfatte samarbeid om virkemidler, mobilisering, systemutvikling og digitalisering, og gir de fem partnerne en god overbygning og metodikk for sterkere og mer koordinert innsats og aktivitet når det kreves.
Omstillingen til et lavutslippssamfunn vil kreve rask omstillingstakt og gjennomgripende innovasjoner – også for å gi norsk næringsliv konkurransekraft i fremvoksende internasjonale markeder. Intensive innovasjonsløp forutsetter effektiv og treffsikker virkemiddelbruk fra forskning til marked. Derfor styrker vi i virkemiddelapparatet nå samarbeidet gjennom en ny og utvidet avtale. Avtalen er vårt verktøy for å organisere og utvikle samarbeidet i virkemiddelapparatet og for å skape merverdi gjennom helhet.
Det er mange eksempler på at koordinert innsats fra virkemiddelapparatet får løsninger på krevende utfordringer raskere ut i markedet, for eksempel gjennom Pilot-E. Her har vi sett at gode konsortier med løsninger forankret i store samfunnsutfordringer, har bidratt til å levere raske resultater og ny verdiskaping, samt generere muligheter for flere aktører. Avtalen bygger derfor på Pilot-E modellen, og denne vil utvikles videre fremover.
Dersom norske bedrifter skal nå opp i de daglige verdensmesterskapene som de globale markedene representerer, må vi alle bli bedre. Også vi som representerer virkemiddelapparatet. Sammen må vi være næringslivets «Olympiatopp» og bruke virkemidlene våre for å bygge og utvikle landslag i verdensklasse.<br>For å berede grunnen for flere norske suksesshistorier, vil vi fremover også styrke arbeidet «i støtteapparatet» for å legge til rette for effektiv forvaltning, blant annet gjennom økt fokus på felles løsninger, forbedrede metoder og gi nye muligheter for å kunne samarbeide sømløst. Det vil gi administrative besparelser og et mer brukervennlig virkemiddelapparat.
*****
Mari Sundli Tveit, administrerende direktør, Forskningsrådet
Håkon Haugli, administrerende direktør, Innovasjon Norge
Nils Kristian Nakstad, administrerende direktør, ENOVA
Roy Vardheim, administrerende direktør, Gassnova
Andreas Enge, konstituert administrerende direktør, SIVA
Det har gått ti år siden Teknologisenter Mongstad (TCM) ble åpnet mai 2012. Verdens største og mest fleksible senter for testing og verifisering av teknologier for karbonfangst, har hatt avgjørende betydning for planlegging og realisering av en rekke prosjekter for reduksjon av klimagassutslipp i så vel Norge som internasjonalt.
TCM fremmer karbonfangst som virkemiddel for en renere og grønnere fremtid ved å bygge bro mellom teknologiutviklere, vitenskap og industriell anvendelse av teknologier for CO2-fangst. Vår viktigste oppgave er å teste, verifisere og demonstrere forskjellige teknologier relatert til kostnadseffektiv og industriell CO2-fangst i full skala. Vi tilbyr også rådgivningstjenester til karbonfangst-prosjekter. Målet er å legge til rette for utbredelse av karbonfangstteknologi i ulike bransjer og industrier. TCM er på denne måten en viktig del av Norges bidrag i kampen mot klimaendringer.
Gjennom jubileumsåret vil vi beskrive viktige hendelser og prosjekter siden starten i 2012, og vise filmer som bedre enn ord forklarer hvorfor vi er så stolte av virksomheten. Vi vil også intervjue personer som spilte en viktig rolle for etablering og bygging av TCM, og som har bidratt til gjennomføring av mange testkampanjer som har gitt teknologileverandører og forskningsmiljøer viktig kunnskap om hvordan CO2 skal fanges med best mulig effekt og størst mulig sikkerhet til lavest mulige kostnader.
Vi håper du vil følge oss på den spennende reisen gjennom TCMs historie.
Ekstern kvalitetssikring på oppdrag fra Energidepartementet og Finansdepartementet.
Pressemelding fra Olje- og energidetaprtementet
På vegne av Energidepartementet og Finansdepartementet har Atkins og Oslo Economics gjort en ekstern kvalitetssikring av CO2-fangstprosjektet til Heidelberg Materials.
Kvalitetssikringen viser en forventet («P50») kostnadsøkning på 850 millioner kroner sammenlignet med estimatet som lå til grunn for investeringsbeslutningen for Langskip (KS2). I tilleggsbudsjettet som ble lagt fram i november 2021 ble kostnadsøkningen estimert til 912 millioner kroner.
Ekstern kvalitetssikrers analyse bekrefter dermed estimatet som ble lagt til grunn i tilleggsbudsjettet. Forskjellen mellom estimatene gjenspeiler ulike forutsetninger om valutakurser og inflasjon.
De som har fulgt den internasjonale debatten om CCS de senere år, har muligens lagt merke til skarpe fronter mellom ulike leire både når det gjelder CCS, CCU og CDR.
Som vanlig er ståstedet for den enkelte, inkludert hvilke premisser forutsetninger en legger til grunn, avgjørende for hvilke konklusjoner en kommer til. Industriell CDR (som bio-CCS og DACCS) har over tid blitt advart mot som en kostbar eller farlig «distraksjon», til å stadig oftere bli tatt inn i varmen og omtales nå oftere som en nødvendighet for å nå klimamålene. Dette minner også om endring i synet på CCS over tid. Før 2020, mens EUs klimamål var 80-95% klimagassreduksjon i 2050 vs 1990, var det flere industrielle organisasjoner som med styrke mente at CCS ikke ville bli nødvendig før 2050. Men når en stadig større andel av den globale økonomien nå er underlagt mål om netto-null utslipp (nå: 80%), så har den offentlige diskurs endret seg betydelig på kort tid – både for CCS, CCU og CDR. Det sagt, så kan en ikke slå fast at enhver industriell CDR vil være formålstjenlig. Fysikkens lover, begrensede naturressurser og krav til lønnsomhet vil fortsatt sette grenser for hva som er realistisk å få til.
Av viktig utvikling senere tid kan nevnes at i EU er en strategi under utvikling som kan innebære et mål om 5Mt CO2 lagret per år gjennom industriell CDR. Under COP26 i november, annonserte USA et initiativ om å fjerne 1 Gt CO2 fra atmosfæren (CDR) til en kostnad på under $100/tonn i 2050. Og i Sverige overleverte Energimyndigheten i november sin anbefaling til regjeringen til et støttesystem for å fjerne inntil 2 mill. tonn CO2 per år fra atmosfæren gjennom bio-CCS innen 2030.
IEA ga i november sin oppdaterte vurdering av status for DACCS og nylig publiserte de også en artikkel med anbefalinger om hvordan medlemslandene kunne realisere potensialet som BECCS representerer. Om DACCS heter det fra IEA at i deres «Net Zero 2050» scenario, vil det være behov for nær 90 Mt CO2 per år i 2030. Ett av tiltakene myndighetene kan gjøre for å drive frem et marked for CDR, er ifølge IEA å kjøpe CO2-reduksjoner direkte fra selskaper som tilbyr dette.
Muhammad Ismail Shah (41) er utnevnt til ny administrerende direktør for Technology Centre Mongstad DA (TCM). Shah begynte i selskapet i 2016, og har de siste to årene vært teknisk sjef og medlem av ledergruppen.
Tekst: TCM DA
Shah etterfølger Robert Henricks som har vært fungerende administrerende direktør siden september 2021.
– Vi er glade for at Shah har takket ja til å lede TCM. Han har solid faglig bakgrunn og bred erfaring fra ledelse av krevende prosjekter med fangst av CO2, sier leder av TCMs Selskapsmøte, Svein Ingar Semb. Semb representerer Gassnova SF, som på vegne av staten har en eierandel i TCM på 73,9 prosent. Equinor, Shell og TotalEnergies er TCMs øvrige eiere, som gir sin tilslutning til forfremmelsen av Shah.
– TCM er verdens største og mest fleksible testsenter for verifisering av teknologier for CO2-fangst, og et ledende kompetansesenter på området. Jeg tar fatt på lederoppgaven med ydmykhet, energi og stor glede. Vi har mye spennende foran oss i utviklingen av teknologier som bidrar til reduksjon i klimautslippene, sier Muhammad Ismail Shah.
Shah har er bachelorgrad i kjemiteknikk fra Universitetet for engineering og teknologi i Peshawar i Pakistan. Han har også en mastergrad i olje- og gassengineering fra Aalborg Universitet i Danmark. Shah startet yrkeskarrieren i 2008 med prosjekter for konvertering av biomasse til transportdrivstoff. I 2011 ble han ansatt som teknologirådgiver i Gassnova og fem år senere sekondert til TCM. Foruten å delta i ledelsen av testprosjekter for CO2-fangstteknologier på Mongstad, har Shah også skrevet en rekke forskningsbaserte publikasjoner om temaet.
Muhammad Ismail Shah er gift, har fire barn og er bosatt i Alversund i Alver kommune.
Fungerende administrerende direktør Robert Henricks går tilbake til rollen som driftssjef på TCM.
– Det har vært en krevende periode med stor aktivitet på TCM under Henricks ledelse, samtidig med en pågående pandemi. Vi takker ham for utmerket innsats, sier Svein Ingar Semb.
Technology Centre Mongstad (TCM) fremmer karbonfangst som virkemiddel for en renere og grønnere fremtid – ved å bygge bro mellom teknologiutviklere, vitenskap og industriell anvendelse av teknologier for CO2-fangst. Vår viktigste oppgave er å teste, verifisere og demonstrere ulike teknologier relatert til kostnadseffektiv og industriell fullskala CO2-fangst.
TCM tilbyr også rådgivningstjenester til karbonfangst-prosjekter. Målet er å tilrettelegge for utbredelse av karbonfangstteknologi i ulike bransjer og industrier. Technology Centre Mongstad er dermed en viktig del av Norges bidrag i kampen mot klimaendringene.
En analyse gjennomført i Imperial College og gjengitt i en vitenskapelig artikkel i november, konkluderer med at den samfunnsmessige verdien av CCS vil falle fremover på grunn av økende konkurranse med fornybar energi.
Et vesentlig element for å forstå resultatene fra analysen er at det fremheves at de historiske kostnadsreduksjoner for fornybar energi (vind/sol + batteri) er større enn det som er lagt til grunn i de fleste analysemodellene («integrated assessment model») som benyttes internasjonalt. Dette føyer seg inn i rekken av erfaringer om at trendfremskrivninger fra IEA, og andre har systematisk undervurdert kostnadsfallet innen fornybar energi i sine analyser.
Verdien av CCS er mest robust der den anvendes på områder som er mindre eksponert for konkurranse fra fornybar energi – som fra prosessutslipp (som sementverk) og karbonnegative løsninger (BECCS og DACCS). Med «verdi» menes den marginale reduksjonen av de samfunnsmessige kostnadene som klimatiltaket bidrar sammenliknet med at tiltaket ikke tas i bruk. Verdien av CCS er minst robust der CCS benyttes i kombinasjon med fossil energi som konkurrerer direkte med fornybar energi – som gasskraft med CCS og produksjon av blått hydrogen. På disse områdene faller verdien av CCS mellom 61 og 96 % sammenliknet med det forfatterne mener er mer normale antakelser om kostnadsutviklingen for fornybar energi.
Etter en konkurranse over nesten halvannet år, med 311 søknader og €1 milliard i potten, gikk i november syv prosjekter seirende ut. Dette var første av flere utlysninger fra innovasjonsfondet frem til 2030 – og som samlet er antatt å bidra med €25 milliarder.
Prosjektene som støttes skal være spesielt innovative og store satsinger som kan bidra til betydelige utslippsreduksjoner frem mot 2050. Fondet har en ambisjon om å støtte et bredt spekter av teknologier, bransjer og geografisk spredning i EU. Denne gangen hadde de tildelte prosjekter en profil i retning av bransjer som regnes som «hard-to-abate», og hvor prosjektet i seg selv vil kunne oppnå betydelige utslippskutt.
6 av 7 prosjekter har tungt innslag av fornybar energi eller overgang fra fossilt til fornybart. 4 av 7 benytter CCS som en del av løsningen. 5 av 7 var basert i Nord- og Vest-Europa, ingen i Sentral- eller Øst-Europa. 3 av prosjektene inneholder innslag av produksjon / bruk av hydrogen, som det svenske HYBRIT med produksjon av stål med grønt hydrogen. Ett prosjekt inneholder fangst av biogent CO2 (CCU) fra avfall til bruk i kjemikalier og biobrensler. Utlysning nr. 2 fra fondet er pågående, med €1,5 milliard i potten.
