Fem store internasjonale selskaper innen bank, IT og konsulentbransjen har gått sammen og etablert et fond («Frontier») på nær US$ 1 milliard for å kjøpe karbonkreditter fra aktører som kan tilby kreditter basert på karbon­negative løsninger (CDR – carbon dioxide removal). Fondet skal kjøpe kreditter av aktører som tilbyr fjerning av CO₂ fra atmosfæren med løsninger med en kostnad som over tid kan komme ned under US$ 100 per tonn CO₂.  Hensikten er å støtte oppskalering av CDR-teknologier og utvikle et marked for slike karbonkreditter.

Frontier har planer om å utvikle seg til en markedsplass for andre aktører som ønsker å støtte slike initiativer. Selve konseptet er bygd på det som er kalt «Advance Market Commitment» – hvor private og offentlige aktører går sammen om å insentivere utvikling av markeder for et felles gode. Konseptet har også vært anvendt til utvikling av vaksiner.

Hvis du er usikker på faguttrykk eller forkortelser i denne teksten, kan vår ordliste være til hjelp.

I april kom IEA (International Energy Agency) med sin nyeste analyse om forholdene bak den økte interessen for DACCS (Direct Air Carbon Capture and Storage) samt vurderinger om hva som skal til for at teknologien blir tatt i bruk. DACCS vil på kort sikt kunne bidra til å kompensere for utslipp som er vanskeligere å kutte (karbonkreditter), og på lengre sikt bidra til å fjerne historiske utslipp (CDR – carbon dioxide removal). I tillegg vil CO₂ fra atmosfæren på et tidspunkt kunne anvendes industrielt til produksjon av materialer eller i syntetiske brensler (DACCU).

DACCS bør oppskaleres

IEA mener at for å nå målet om netto null utslipp innen 2050, bør DACCS oppskaleres til 85 millioner tonn CO₂ i 2030 og 980 millioner tonn i 2050. Kostnadene per tonn CO₂ fanget vil kunne falle til under $100 i 2030 – gitt til­strek­kelig FoU (Forskning og Utvikling) og opp­skalering. Til sammenlikning fanges det om lag 8.000 tonn CO₂ gjennom DAC-systemer i dag, mens verdens operative CCS-prosjekter samlet har kapasitet til å fange og lagre om lag 40 millioner tonn CO₂ per år. For at DACCS skal bli relevant, mener IEA at internasjonalt anerkjente sertifiseringer for løsninger må etableres, og at nisjer med betalings­vilje for DACCS må utnyttes.

Betydelige mengder CDR må til for å nå målet

I IPCCs siste klimarapport, ble det også viet mye plass til CDR-løsninger (inkludert DACCS). IPCC arbeider med flere scenarioer og presenterer følgelig et større utfallsrom enn IEA for bruk av DACCS. Dette er også et uttrykk for betydelig usikkerhet ved hvordan klimamålene skal nås og relevansen av DACCS fremover. Samlet opererer likevel IPCC med betydelige mengder CDR fra nå og frem mot 2100 for at verden skal være innenfor et 2°C-mål; I området flere 100 til over 1.000 gigatonn fjernet de neste 80 år. Til sammenlikning er verdens samlede utslipp av drivhusgasser i dag cirka 60 giatonn CO₂e. IPCC frem­hever flere viktige fordeler med DACCS, herunder skalerbarhet, målbar addisjonalitet og fleksibilitet med hensyn til lokalisering. Utfordringer med DACCS er primært knyttet til kostnader og behovet for store mengder energi.

USA satser på DACCS

Av nye større satsinger på DACCS kan det nevnes at Kongressen i USA i fjor bevilget US$ 3,5 milliard over fem år til utvikling av fire DACCS-sentre. Innenfor det internasjonale samarbeidsinitiativet «Mission Innovation» er det dessuten satt mål om 100 millioner tonn CO₂ lagret innen 2030 gjennom ulike CDR-teknologier – herunder DACCS.

Hvis du er usikker på faguttrykk eller forkortelser i denne teksten, kan vår ordliste være til hjelp.

Forstudien viser at karbonfangstanlegg ved sementfabrikken i Slite på Gotland kan bli et klimapositivt prosjekt. I takt med en økende andel biobrensel kan anlegget fange inn og lagre mer karbondioksid enn fabrikkens fossile utslipp, heter det i en pressemelding fra Cementa.

CCS fullt mulig i Slite

Anlegget skal etter planen ferdigstilles innen 2030 og vil fange og lagre opptil 1,8 millioner tonn karbondioksid i året. Dette er tilsvarende 3% av Sveriges utslipp.

– Forstudien viser at CCS er fullt mulig i Slite. Sammen med erfaringene fra prosjektet i Norge har vi nå et godt bilde av hvordan vi skal gå frem i Sverige. De nordiske landene har det som skal til for å lede klimaomstillingene i den bygg- og anleggssektoren, sier Giv Brantenberg, administrerende direktør i HeidelbergCement Nord-Europa.

I samarbeid med den norske staten, gjennom prosjektet Langskip, bygger HeidelbergCement det første CCS-anlegget innen sementindustrien i Brevik i Norge. Anlegget i Norge skal etter planen settes i drift i 2024, og aminteknologien som skal brukes i Brevik er også førstevalget til karbonfangstanlegget i Slite i Sverige.

Giv Brantenberg, administrerende direktør i HeidelbergCement Nord-Europa. Foto: Cementa

Da Mark Ruttes fjerde regjeringsperiode startet i desember i fjor, var det med en regjeringserklæring med betydelig mer ambisiøse klimamål enn tidligere. EUs 55% reduksjon innen 2030 toppes av regjer­ingen med et mål om 60% reduksjon, og deretter ytterligere kutt på 10% hvert femte år. For å gjøre seg mindre avhengig av gassimport skal det blant annet planlegges med to nye kjerne­kraftverk, samt at innsatsen for utbredelse av CCS skal økes.

SDE++ forsterkes

Som en følge av dette annonserte myndighetene i mars at subsidieordningen SDE++ forsterkes og at årets utlysning blir tilført €13 milliarder – en betydelig økning fra tidligere år. Ordningen er tiltenkt prosjekter for utvikling av fornybar kraft, hydrogen­produksjon, CCS og andre industrielle klimatiltak.  Fra tidligere har regjeringen satt et tak på støtte til CCS på 7,2 millioner tonn CO₂ innen 2030. Nå er dette økt til 8,7 millioner tonn CO₂. Støtten fra SDE++ gis som en differansekontrakt og tildeles etter et auksjonsprinsipp.

Årets auksjon gjennom­føres fra juni til september, hvor første auksjon er prosjekter som ber om maksimal støtte på €65 per tonn CO₂. I fjor fikk CCS-prosjektet Porthos støtte gjennom denne ordningen.

Hvis du er usikker på faguttrykk eller forkortelser i denne teksten, kan vår ordliste være til hjelp.

Da den nye tyske regjeringen tiltrådte før jul, ble det annonsert at de vil øke produksjonen av fornybar energi med 100 TWh per år innen 2030 i forhold til opprinnelig mål, og doble ambisjonen om  grønt hydrogen til 10 GW elektrolysekapasitet. I henhold til den tyske hydrogentrategien skal dette gi 28 TWh hydrogen. I denne ­strategien er det anslått et behov for 90-100 TWh hydrogen i 2030. For å få tilgang til nok hydrogen i en overgangsfase er import av hydrogen ønskelig – og primært grønt sådan.

Utfordringer med mengde og transport

En analyse nylig gjennomført av blant annet Fraunhofer i fjor høst peker imidlertid på utfordringer både knyttet til om det vil være nok grønt hydrogen tilgjengelig på verdensmarkedene for slik import, samt at løsninger for transport av hydrogen i store kvanta fortsatt er umodent og neppe vil være på plass før 2030. Den siste måneden har det likevel kommet flere meldinger om intensjonsavtaler om leveranser av både grønt og blått hydrogen fra land som Australia, Emiratene, og Norge.

Prisøkning på blått hydrogen

For blått hydrogen har situasjonen endret seg noe de siste månedene. Ifølge DnV og andre aktører er det lite sannsynlig at naturgass vil bli brukt til produksjon av hydrogen som følge av usikkerhet om framtidige gassleveranser fra Russland. I en analyse peker Rystad Energy i tillegg på at prisøkningen på naturgass de siste 6 måneder har gjort at blått hydrogen nå taper i konkurransen med grønt hydrogen. I dag utgjør naturgass om lag 30% av den tyske energi­miksen – og denne er nesten utelukkende basert på import – og hovedsakelig gjennom rør. Ved omdanning av naturgass til hydrogen vil dessuten energitapet gjennom prosessen typisk ligge på 30%.

Hvis du er usikker på faguttrykk eller forkortelser i denne teksten, kan vår ordliste være til hjelp.

De siste årene har domstoler i Europa behandlet flere viktige klimasaker, og noen av dem har landet på konklusjoner til fordel for saksøkerne med påfølgende internasjonal oppmerksomhet. Shell har fått sin del av slike saker. I mai i fjor ble de dømt i en lavere rettsinstans i Nederland til å gjøre mer for å redusere utslipp som følger av produksjon og bruk av olje og gass solgt internasjonalt. Dette inkluderer et mao utslipp i hele verdikjeden, også som følge av bruk av fossil energi (såkalt «scope 3»).  Denne saken har vakt spesiell interesse – fordi det omhandler selskapenes ansvar utenfor deres direkte kontroll, samt om en rettsinstans kan dømme i en sak som berører forhold utenfor landets egen jurisdiksjon. Shell anket saken inn for en høyere rettsinstans i fjor sommer. Vinneren av saken mot Shell, Milieudefensie, påpekte overfor 29 multi­nasjonale selskaper hvilke implikasjoner de mener denne dommen har for deres klimainnsats.

I mars fikk en ny klimarelatert rettssak mot Shell oppmerksomhet – når miljø­organisa­sjonen ClientEarth saksøkte 13 direktører i Shell UK for brudd på den britiske selskaps­loven. Bak­grunnen for søksmålet er at ClientEarth, som også er aksjonær i Shell, mener at Shells ledelse ikke har gjort en god nok vurdering av klimarisikoene for selskapet når de legger frem en strategi som ikke er i tråd med målene i Paris-avtalen. ClientEarth hevder at deres intensjon med rettssaken er å sikre Shell og aksjonærenes langsiktige interesser.

Hvis du er usikker på faguttrykk eller forkortelser i denne teksten, kan vår ordliste være til hjelp.

– Dette er en merkedag for CO₂-fangst i avfallsbransjen. Prosjektet på Klemetsrud vil være et viktig teknologisk bidrag for å nå klimamålene. Jeg er stolt over at vi får til dette som en del av Langskip-prosjektet, sier olje- og energiminister Terje Aasland i en pressemelding.

Vil bidra til betydelig reduserte utslipp

Om lag 5 prosent av de globale utslippene av klimagasser kommer fra avfallsbransjen. Prosjektet på Klemetsrud er det første av sitt slag og vil gi en årlig CO₂-reduksjon på rundt 400.000 tonn fra 2026. Det vil da fjerne utslipp fra den største utslippskilden i Oslo og bidra til betydelig reduserte utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. Samtidig vil det gjennom Langskip-prosjektet bidra til utvikling av klimateknologi som kan brukes internasjonalt.

– For å nå klimamålene er vi avhengige av å utvikle prosjekt med såkalte negative utslipp, som fjerner CO₂ som er en naturlig del av kretsløpet. Halvparten av utslippene på Klemetsrud kommer fra biogene kilder, og prosjektet vil dermed bidra med inntil 200.000 tonn negative utslipp hvert år, sier Aasland i pressemeldingen.

Energiminister Terje Aasland. Foto: Stortinget

Driftsperiode på 10 år

Prosjektet på Klemetsrud er en del av Langskip, et av statens satsingsområder for å få ned klimautslippene. Statens totale kostnader er estimert til 3,4 milliarder kroner. Dette innebærer kostnader til investering og drift i ti år, samt tilskudd til kjøp av kapasitet i transport og lagring. I tillegg gir staten et tilleggstilskudd for fanget CO₂ uten kvoteplikt som tilsvarer kvoteprisen minus CO₂-avgiften. Med forventet oppstart i 2026 vil summen gi en driftsperiode på 10 år.

Kilde: Sikrar finansiering for CO2-fangst på Klemetsrud – regjeringen.no

I mars annonserte amerikanske Occidental Petroleum intensjonsavtaler om salg av 1 million fat «net zero oil» over fem år til et koreansk raffineri fra 2024. Annonseringen må sees i lys av at Occidentals allerede i 2020 annonserte et mål om klimanøytralitet i 2050. Deres uttalte strategi er fortsatt satsing på produksjon av olje og gass i kombinasjon med betydelig bruk av CCUS og DACCS for å kompen­sere for kundenes utslipp (såkalt scope 3). Strategien skal være i tråd med en standard for olje- og gasselskaper som ble utgitt av investorgruppen IIGCC i fjor høst, som blant annet omtaler bruk av internasjonale kreditter eller DACCS for å oppnå klimanøytralitet. Sammen­liknet med andre karbonkreditter (for eksempel skogplanting) er kjøp av kreditter fra et DACCS-prosjekt sannsynligvis dyrere, men kan oppfattes som mer målbare og troverdige – og ikke minst mer skalerbare.

Kostnadene ved DAC er usikre

Kontrakten med det koreanske raffineriet innebærer at Occidental kompen­serer kjøpers CO₂-utslipp gjennom lagring av atmosfærisk CO₂ (offsets) fra et DACCS-anlegg som skal bygges med teknologi fra Carbon Engineering i Texas. Anlegget skal bygges med en kapasitet på 1 million tonn CO₂ per år, og stå ferdig i 2024. Også Airbus har avtalt kjøp av CO₂-lagring fra prosjektet. Kostnadene for stor­skala fangst av CO₂ ved hjelp av DAC er usikre. De mest aktuelle teknologi­leverandører har selv annonsert forventninger om kostnader ned mot $100 per tonn fanget CO₂, men en rapport fra IEAGHG som kom ut nylig anslår at kostnader på om lag $200 per tonn CO₂ er mer realistisk. Allerede i dag omsettes kreditter på ulike markeder som kan forsvare slike kostnader – som Californias Low Carbon Fuel Standard (LCFS). Carbon Engineering skal i fjor ha uttalt at energi­forbruket for å fange ett tonn CO₂ fra luft kan komme ned på 8,81 GJ. Til sammenlikning inneholder ett fat olje energi til­svarende om lag 6 GJ, og medfører utslipp av om lag 430 kg CO₂ ved for­brenning.

Hvis du er usikker på faguttrykk eller forkortelser i denne teksten, kan vår ordliste være til hjelp.

IPCCs siste delrapport handler om klimatiltak innen ulike samfunnsområder og hvilke effekter disse kan ha for klima og øvrige bærekraftsmål. Rapporten tegner ulike mulighets­områder, men gir ikke konkrete politikkanbefalinger. Det pekes riktignok på en positiv utvikling de siste ti årene med hensyn til lavere takt i økningen av klima­gassutslippene og en bredere involvering av samfunnet for klimaet. Likevel understrekes det at gapet mellom politikk og behovet for utslippskutt er økende, og tidsvinduet for å nå klimamålene holdes bare åpent gjennom mer kraft­fulle og umiddelbare tiltak – eller betydelige negative utslipp senere.

Dagens politikk vil ifølge IPCC gi oss temperaturøkning på 3,2°C innen 2100, og selv med alle annon­serte klima­ambisjoner, vil ikke 1,5°-målet kunne innfris. Verden må halvere utslippene frem mot 2030 for at 1,5°-målet skal være realistisk ifølge IPCC. Dette skal være mulig innenfor en kostnad på maksimalt $100 per tonn CO₂e, hvorav om lag 1/3 av tiltakene kan gjennomføres uten tilleggs­kostnader. De rimeligste tiltakene er spesielt innenfor fornybar energi, elektrifisering, endrede transportvaner samt ny teknologi for energi­effektivisering. Også CCS er inkludert i IPCCs liste over nødvendige tiltak frem mot 2030, om enn i den dyre enden. Omfanget av CCS frem mot 2050 vil avhenge av hvilke avkarboniserings­strategier en legger til grunn. CCS er viktigst i scenarioer hvor tiltakene utsettes i tid og karbonnegative tiltak blir nødvendig, og mindre viktig i scenarioer med rask omlegging av konsum og mer fornybar energi.

Hvis du er usikker på faguttrykk eller forkortelser i denne teksten, kan vår ordliste være til hjelp.

I februar la det amerikanske energidepartementet frem et forslag om en omfattende satsing på utvikling av fire geografiske knutepunkter (hubs) for produksjon og bruk av hydrogen fremstilt fra elektrisitet eller fossil energi.

Flere store satsings­områder

Satsingen gjelder årene 2022-26. Forslaget er en del av den $1,2 billioner store infrastruktur-satsingen som ble godkjent av Senatet i fjor, og som er brutt ned i flere store satsings­områder, herunder «energi og industri». Knutepunktene skal fokusere på bruk av energi fra enten fornybart, kjerne­kraft eller fossil energi (gass eller kull), men i sum skal alle energi­former inkluderes.

Behov for CCS

For hydrogen produsert fra fossil energi er det satt krav om at utslipp av drivhus­gasser ikke skal overstige 2 kg CO₂e per kg hydrogen, noe som innebærer behov for CCS. Det er også satt krav til at knutepunktene skal satse på ulike anvendelses­områder for hydrogen. Målet er blant annet å få ned kostnadene for produk­sjon av 1 kg grønt hydrogen til $1 innen 2030 – en reduksjon på om lag 80 % fra dagens kostnad. Hørings­fristen for forslaget er satt til utgangen av mars.